Blog Image

Høyt & Lavt

Ut på tur, aldri ...

Jeg er ofte på tur med mine fargerike venner. Flere av våre felles bekjente har ytret ønske om å få ta del i våre opplevelser. Så derfor denne bloggen. Her deler vi våre tanker, nederlag og suksesser med dere. For oss blir det en slags dagbok, for deg håper vi det kan være inspirasjon til å gjøre noe lignende en gang. Det er også en albumside der vi legger ut bilder fra turene .
Album:
http://pictures.vebjornkarlsen.no/#!home

Plassen der ingen kan høre deg skrike

Båstnäs Posted on Thu, October 11, 2018 17:21:48

På en dør står det: “Etter rundt 30 innbrudd dette året er jeg lei. Jeg har laget feller inne i bygningene, så hvis du blir skadet eller dør bryr jeg meg ikke. Husk: På dette stedet kan ingen høre deg skrike”

Rundt de spøkelsesaktige husene her i Båstnäs er det høst og naturen er på sitt mest fargerike og vakreste, vrakene av biler med sine ulike farger blander seg godt inn sammen med naturens fargespill.
Her dumpet amerikanske soldater bilene sine etter andre verdenskrig, men for det meste er det skroting av biler på det svenske markedet. I glansperioden, eller skal vi si på sitt verste, var det rundt 1500 biler her, men nå påstår de at det er 600-700 igjen etter en slags opprydding. Det er biler helt tilbake fra 30-tallet og de nyeste er nok fra 70-tallet.

Det første som slår meg på vei inn i skogen er at dette er jo en slags “land art”, der naturen er hovedaktøren og sakte tar tilbake det menneskelagde.

Her inne blant trærne opplever man stedets drama, det er nå det bisarre tar over. Bilene er stablet i høyden. Noen med et tre voksende rett gjennom motorrommet. Naturen tar tilbake bilene, trærne presser seg gjennom vrakene, kupeer virker som drivhus og fylles til randen med greiner full av blader. Bilene kjemper en håpløs kamp mot naturens rå kraft og går langsomt i oppløsning.

Det er noe med stemningen, høytidelig, litt sakralt, den øredøvende stillheten, billikene, lukten av forråtnelse, naturen som tar sitt tilbake, dette er definitivt en kirkegård, en bilkirkegård.

Denne plassen er nå et slags kulturelt møtested for fotografer som ønsker å fylle minnebrikken, bilentusiaster som drømmer seg bort i nostalgi og skuelystne som boltrer seg i det bisarre, de alle valfarter til bilkirkegården i Båstnäs, og de kommer fra hele verden.

Det er skrevet 2 bøker om bilkirkegården: Parkert og Kärlek till en skrot, den er brukt som kulisser i flere filmarbeider, det skrives fortsatt artikler, og stedet brukes som fotoprosjekt for alt fra nerdete amatører og til høyskoler.

Miljøetaten i kommunen mener at bilene bør fjernes av miljøhensyn. Det blir ikke enkelt. Og bør man fjerne det som nå anses som en kulturhistorisk verdi, noe som er blitt et kulturminne folk reiser langt for å se? Hva med å la dette bestå som enda et skrekkens eksempel på hva vi mennesker gjør med naturen i vår jakt på kortsiktig profitt?

Det var helt tilfeldig at jeg leste en artikkel om dette underlige stedet. Jeg bestemte meg for at dette måtte på min “to do” liste. Og jeg kommer tilbake. En vakker høstdag med sol er ikke denne plassen verdig, her burde man være i den blå timen sammen med en tett tåke, kamera på stativ og god tid. Ikke det at jeg er tøff nok til å gjøre det alene, må bare innrømme at denne plassen, selv i sollys, gir meg frysninger.

Er du litt nostalgisk, litt kulturhistorisk interessert, liker å ta bilder, eller bare ute etter en sær og helt annerledes skogstur så besøk stedet, og viser din GPS: 59° 21′43.14″N 11° 50′20.29″E, er du ikke i tvil, du er på bilkirkegården i Båstnäs.

Flere biler finner du her



Kaffe

Desember & januar Posted on Thu, January 25, 2018 19:55:23

Da jeg dro fra Valle de Bravo den 26 var det et fullstendig
kaos jeg forlot.
Første juledag var vår lille gjeng samlet til en bedre middag
på Soleado.
Desserten var kommet på bordet, første munnfull av nytelse lå i
munnen, noen sekunder etter var den på vei i vranghalsen.
Ronnys telefon
ringer, han tar den, blir bleik og spør: Er vingene ute?
Leiligheta vår
brenner.
Etter en rask løpetur er det et trist syn som måter oss, leiligheta
har vært overtent.
Utstyr for ca 400.000 er ødelagt.
Jeg drar dagen derpå, har
ingen oversikt over hva jeg har mistet. Men ser at min paraglidersekk er hel,
den eneste i branntomta.
En tykk flisjakke som lå på toppen er det bare ei
glasskule igjen av, lurer veldig på hvordan nylonduken inne i den sekken er.

Etter to uker med fantastisk dykking på Yucatán sitter jeg
på bussen fra Mexico by. Gleder meg noe enormt til å komme tilbake til Valle.

Og da er det ikke bare aktiviteten paragliding jeg tenker på, men folket og
ikke minst den i mine øyne sjarmerende byen (mange er nok uenig i bruken av
ordet sjarmerende).
Her trives jeg.
På vei til leiligheta (som er vaska og
nymalt) stopper jeg på en skikkelig mexicansk lunsjplass å bestiller en “sopa
de tortilla”. Har behov for litt påfyll av ekte Mexico.

Ekte Mexico er også kaffe, god kaffe.

Kaffe sammen med Bernardo.
Kaffe skal være varm som helvete,
svart som djevelen, ren som en engel og søt som kjærligheten er det noen som
sier.
Enig i mye av dette, men hold det søte borte fra meg, og hvem sier at
kjærligheten er så søt, den kan jaggu være like bitter som kaffe.
Hos Bernardo
får du ekte mexicansk kaffe, uten at det er sukker i den.
Han har bestandig et
lunt glimt i øyet når vi sitter der og nyter dagens kaffe. Men kommer det noe
fremmede inn så får han et litt bekymret drag over ansiktet.
Han liker ikke
kunder, vi som sitter der og drikker kaffe er ikke kunder, vi er venner.
Det er
to små bord, det er seks stoler, det er nok til Bernardos venner.
Blir det for
mange av kategorien kunder så stenger Bernardo, da går han hjem.
Kan hende han
kommer tilbake om en time, men ikke sikkert.
Han åpner klokken 10, men som han sier, ikke kom før 11:30,
det er så vanskelig å komme seg ut av huset før 11, og det tar litt tid å gå
til kafeen.
Det han serverer oss, vennene, er kaffe, han har bare kaffe, og kun
en type kaffe. Den kjøper han i store sekker fra en gård som ligger i
regnskogen, den brenner han sjøl i butikken.
Kaffen hos Bernardo dufter som nykvernet himmel.
Inne i Bernardos hule får du nye venner.

Det er jo paragliding som fikk meg til å komme hit første
gang, og det er jo paragliding som er som er limet i gruppa vår.
Vi har en liten sommerfugl her som er en fantastisk pilot. Den flyr fra Alaska
og ned hit for å overvintre.
Og i respekt for denne lille tassen så heter den
årlige paraglider konkurransen her i Valle, Monarca.
Konkurransen er bestandig
i januar, og i år er det 14-20, dagene da himmelen fargelegges av 150 piloter
fra hele verden.
For meg er det ei
uke med mye stress, for mange folk på start, en “tens” stemning,
korte frister som må overholdes, mange piloter i lufta. Jeg holder meg borte
fra dette.
Flyr heller noen korte turer og bruker resten av dagen i byen.
Og sikkert til mange av mine pg venners
store forskrekkelse så er det ikke så viktig å fly, jeg trives utrolig godt
noen dager uten nylon over hodet.

Lurer du på hvordan det gikk med min paraglider i brannen så
greide den seg, men hjelm sko og noen klær gikk med.

Nå er jeg klar for eventyr hjemme.

Noen bilder



Riviera Maya

Desember & januar Posted on Thu, January 11, 2018 22:05:39

Det er 10 år siden jeg sist tok meg vann over hodet her på
Yucatan .
Jeg har ofte tenkt tilbake på de årene jeg var her på regelmessig
basis, men jeg har ikke savnet grottedykkingen.
Så det var med blandede
føleleser jeg lot meg overtale av Sigurd til å bli med på en touker i
grotteland.

Buss fra Valle de
Bravo til Mexico by, fly videre til Cancun, der jeg ble møtt av Bjørn og
Sigurd, de to jeg skal dele hus og grotteopplevelser med.
Etter beste evne
hadde jeg prøvd å blåse støv av utstyr og “buste” selvtilliten.

Heldigvis hjalp Sigurd meg med begge delene.
Etter ett dykk var jeg på høyden,
mulig at en gang grottedykker alltid grotetdykker.
Den gamle følelsen at det
bare er 1000 meter igjen er god å kjenne på. Man har svømt i to timer eller tre
timer, konsentrasjonen er på tå hev, du er i et ekstremt ugjestmildt miljø der
den minste feil kan bli den siste feilen du får gjøre. Når, for meg, det er
bare magiske 1000 meter igjen til utgangen, så slipper mye av spenningen som jeg faktisk ikke
er klar over under dykket, men når den slipper da blir jeg bevist at den har
vært der i timevis.
Det ble noen rolige dykk, med foto i fokus. Så titt på
bildene, det ligger mye arbeid fra alle i gruppa bak disse få jeg har
publisert.

Mye av Riviera Maya er i mine øyne ødelagt.
Første gang jeg
kom her var det en grusvei langs kysten som gjør en norsk skogsvei til en autostrada.

Vi bodde i ei hytte der det var kaldt vann fra springen og alle var stolt av
den springen. Generatoren til landsbyen slo de av mellom kl 22 og 06 og da var
det stearinlys om du ønsket å se noe. Skulle du kvitte deg med noe av det du
hadde fordøyd i løpe av dagen, så var det et hull i bakgården, så noe er jo
bedre i dag.
Nå er det en firefelts motorvei, med politisperringer hver mil.
Vi
bor i en turistifisert borg med høye murer og piggtråd, der sikkerhet er i
fokus. Selvfølgelig bare en tøvete illusjon for at vi andre skal føle oss
trygge.
Og det blir så utrolig mye oss andre mot de andre.
En stakkars
Mexicaner som prøver å bevege seg innenfor disse murene blir sjekket etter alle
kunstens regler, men vi, de fremmede her i landet vandrer fritt med den største
selvfølge.
Denne kunstige byen i Mexico, der Italienerne finner sin pasta, der
amerikanerne får sin burger mens de sitter og brøler til amerikansk fotball på
en storskjerm, er det “ekte” Mexico for mange av de som besøker
Riviera Maya.
Neste gang, ja det blir en neste gang, dykkingen og kameratskapet
ga mersmak, da bor jeg en plass med de “andre”.
Det var ikke få
ganger jeg lengtet tilbake til Valle de Bravo, en ekte by, med eldgammel
historie, ekte mennesker som smiler til deg fordi du er et medmenneske.
Neste
gang går jeg sammen med de andre og spiser “Pollo de carbon” på
hjørnet, setter meg på fortauet og spiser “Sopa de pescado y marisco”
mens kokken ser storøyd på meg, men med et stolt smil når han ser min henrykkelse
over de smaker som treffer ganen. Joda pastaen var god, burgeren med blåmuggost
var lekker, men i Mexico vil jeg ha ekte Mexico, ikke en plass der de blir
overrasket når du ønsker å betale med pesos og ikke dollar.
I ettertid ser jeg
at det ble ikke et eneste bilde fra innsiden av disse murene, og det er et godt
barometer for min trivselsfaktor.

Noen fakta om Xibalba. Litt grovt oversatt fra Maya betyr
Xibalba “fryktens sted”. Vi er her er på Yucatan for å besøke Xibalba, Maya indianernes underverden.

I de vannfylte grottene bodde mange av gudene som du ikke ønsker å stifte
bekjentskap med.
Men selv om jeg har tilbrakt ukevis i Xibalba, så har jeg
aldri følt at disse gudene ikke ønsker mitt nærvær.
Denne underverden er Mellom-Amerikas
største ferskvannsreservoar.
Hele Yucatan er et enormt grottesystem.
Opprinnelig så er denne halvøya et gammelt korallrev, så vannstanden en gang i
urtiden har bestemt høyden på revet.
Så Yucatan er flatt og har ikke mange
knauser som rager mange meter over bakken. Klatrer du opp på en av Maya
pyramidene så ser du bare et flatt grønt teppe av jungel under deg som strekker
seg så langt synet når.

Og når vi nu først er inne på dette med Maya kultur og man
er på Yucatan, så er det obligatorisk å stille seg å kø med de andre turisten
og besøke noen av disse kulturelle minnene fra en fordums storhetstid.
Skal du
besøke noen av disse så er det tre stykker jeg vil anbefale, templene i Tulum,
Coba og Chichen Itza, da er du fornøyd og har besøkt de viktigste plassene.

Men grottene, det er jo de som gjør at vi kommer hit.
Dette
er de lengste vannfylte grottene i verden.
De er rikt dekorert med stalagmitter
og stalaktitter som skaper spektakulære formasjoner og en labyrint av
grotteganger.
Vannet er gjennom årtusener filtrert i et enormt kalkfilter så sikten under vann er som luft.
Det
ikke bare dryppstein vi ser her, ofte kommer vi over beinrester.
Mye av dette
er fra dyr, og mange av disse dyrene eksister ikke i dag, sabeltanntiger, den
lille elefanten med fire støttenner, monster krokodiller.
Men vi har også
funnet rester etter mennesker.
I forgangen tid brukte urmenneskene disse grotten
som bosted.
Under istiden var store mengder av verdens vannmasser bunnet opp i
is, som gjorde at vannstanden var mye lavere en det den er i dag.
Og grotte har
bevart restene etter sine beboere.
Det er gjort undersøkelser av menneskebein
her som gjør at historien til Yucatan måtte skrives om, de er dater over tusen
å tidligere en det man tidligere trodde mennesker bosatte seg her i området.

Quintana Roo, jeg kommer tilbake.

Bilder fra Riviera Maya



Hverdag i Valle de Bravo

Desember & januar Posted on Sun, December 17, 2017 17:30:13

Sitter på en benk på torget, spiser is og ser på livet.
I
skyggen er det egentlig litt kjølig, men i sola er det som en god nordnorsk
sommerdag. Et yrende liv, en kø med biler som kommer opp fra to gater og møtes
i krysset her på torget, kaos. Hvorfor de kommer opp her og lager dette kaos
forundrer meg bestandig, det er jaggu andre muligheter i denne byen enn å måtte
stikke innom torget for å sitte i en kø i noen timer, men nei, de skal forbi
her.

Det er desember, de gjør seg klar til jul, akkurat som dere gjør der
hjemme. Som de sier i Thailand: “same same but different”.
Det er
hektisk med pynting, det er seremonier og tradisjoner som må gjennomføres. Jeg
er ikke kommet så under huden på folket her at jeg har innsyn i hvordan de gjør
det i de tusen hjem.
Men det som skjer på gata får jeg med meg.
Nå er det ikke
så mange dagene til de begynner å lage julekrybben med jesusbarnet her på
torget. Og på julaften skal de ta dukken ut av krybben å gå en runde i byen med
den etter først å ha den med på gudstjeneste.
Jeg har gode dager, behøver
ikke å engasjere meg i noe av dette, men kjenner jo selvfølgelig på et lite
savn av stress og julekaos noen ganger. Men tro meg, det går fort over.
Gjengen
jeg er sammen med har faktisk ikke nevnt dette med jul en eneste gang, det er
totalt fjernt.
De som er her er dedikert det å få fly paraglider hver en eneste
dag. Nå har jeg et litt mere avslappet forhold til dette da jeg skal være her
til slutten av januar. Eller egentlig ikke her, men i Mexico til slutten av
januar, skal reise litt rundt.
Disse flysugne får noen fantastiske
flyopplevelser hver en eneste dag. Jeg får da litt mindre flyopplevelser da jeg
ikke prioriter dette alle dagene.
Jeg har mexicanske venner som jeg velger å
være litt sammen med, jeg tar meg en flyfri dag i ny og ne for å sitte her på
torget å spise is, se på folk og reflektere over livet, eller muligens forundre
meg over livet og folk.
Jeg planlegger hvordan jeg skal komme meg til Yucatán den
26, og tilbake hit den 9 januar.
Og ja hit, det glemte jeg, det er Valle de
Bravo, litt nord vest for Mexico by, en by jeg skal feire jul i for tredje gang.

Når jeg endelig finner det betimelig å forlate benken tar jeg meg en liten tur
innom markedsgata og mathallen, et yrende fargerikt kaos som jeg bare ikke kan
gå glipp av. Kjøper med meg noe kjøtt fra en av bodene, supplerer med
grønnsaker fra naboboden, overdose av smakfulle solmodne tomater, avacado fra
et gateutsalg.
Går innom den lokale tacobakeren og hilser på.
Rusler hjemover med en liten avstikker
på vaskeriet for å hente noe nyvasket tøy.
Stopper på “Europea” for å
la meg atter en gang fasinere av de bugnende vinhyllene. Tar med meg to flasker
av den dyprøde typen fra Argentina.
Blir en raus, mørk kjøttgryte på gjengen i
kveld. Dagens middag som kommer på kok blir på den svimlende sum av 35 nok pr
pers, helt overkommelig.
Vi er syv stykker som deler en cabana i et idyllisk
strøk helt nede ved vannet og rette ved paragliderlandingen.
Noen steller for
oss, “de vaske golvet og har børi ved, og har sett opp fuggelband og pynte
tre’. Vi kan sett øss og hvile med ei øl” (litt fri bruk av Alf Prøysen
sin Julekveldsvise).

Den måneden vi er inne i nå, og neste, er brutal der
hjemme.
Det er en årsak til at Norwegian har satt opp direktefly fra Bodø til
Gran Canaria. De forstår at nordlendingen har et behov for å komme seg litt
bort fra mørket.
Det å velge bort denne perioden hjemme er et valg av
livskvalitet for meg. Jeg er i en periode i livet da et aktivt uteliv betyr
noe, og da er ikke hjemme i denne perioden den rette plassen for meg og mine aktiviteter.

En hverdag som dette passer for meg i desember og januar.

Bilder fra en hverdag i Valle de Bravo



Es lebe die Malerei!

Desember & januar Posted on Thu, December 07, 2017 21:38:47

Es lebe die Malerei! Lenge leve maleriet, litt fritt
oversatt etter Matisse.

Frankfurt, passet inn i mine planer.
Jeg er på vei til
Mexico og flyr ut fra Europa med
Lufthansa. Og da bli det via Frankfurt. Men dette startet for et år siden, jeg
kjøpte billetter til Yello i Frankfurt.
Yello har produsert musikk som har
massert mine trommehinner på en meget sublim måte i minst 35 år.
Jeg sitter der
med to billetter, ble ikke helt slik jeg hadde planlagt. Men ender opp med å
kjøpe en til billett og ta med min sønn og hans mamma. Nå var det jo ho som
introduserte meg for Yello, så det er vel som seg hør og bør at ho ble invitert
med på denne turen.

Yello, årsaken til at jeg bestemte meg for å ta en stopp i
denne flotte byen.
Bedre sent enn aldri, Dieter Meier måtte bli 72 før han startet på turné med det
eksperimentelle elektropop-prosjektet “Yello”.
Hovedårsaken at det
ble 37 år før de holdt sin første konsert er det den andre halvdelen av duoen
som har skyld i.
Boris Blank nektet i flere tiår på grunn av sin sceneskrekk,
men også fordi komponisten aldri klarte å trylle fram den pittoreske,
fremragende studio lyden på scenen som de hadde på sine albumer.
Blant publikum
svever et snev av åttitallsånd da Yello åpner med “Magma” og “Do
It” med et imponerende video uttrykk.
Ikonisk fra en nostalgisk tid i
Vebjørn sitt liv kom “Oh Yeah”, “Tied Up” og “The Rhythm
Divine”. Sistnevnte sunget av Malia, originalen ble opprinnelig tolket av
ingen ringere enn Shirley Bassey.

“Kiss The Cloud” og “Lost In Motion” med sensuelt
provoserende Fifi Rong – et funn.
Som en selvsagt avslutning “Vicious
Games” og “The Race”.
Etter to timer med overdådig allsidig lyd
var det bare å gå storfornøyd ut i den mørke Frankfurt natta og finne seg en
vinbar, prøve å la en storslått opplevelse få synke inn sammen med noe godt
rødt i et stort glass, ledsaget av litt ost og tørrsaltet skinke.

Dagen derpå. Frankfurt viser seg fra sin beste side med sånn
passe mengde varmegrader og opphold.
En by med mange tilbud, og desember er
julemarkedtid. Og man har jo ikke vært på et tysk julemarked uten den obligatoriske
pølsa i brød og glühwein. Tyskerne kan dette med pølse.
Hadde en liten plan om
gamlebyen og ei skikkelig tysk kneipe der jeg kunne få øl fra store glass og
en sweinehaxe med sauerkraut. Nå
ble det ikke tid til det, får gjøre det neste gang jeg drar til tyskland, har
noen planer om München når det begynner å våres i bakkene.
Men kunst ble det,
og mye sterk kunst, bilder som jeg virkelig måtte stopp opp ved, la de få gjøre
det de var ment å gjøre, gi den som betrakter dem noe å reflektere over. Bokhandel
ble det, Goethe museum ble det, matmarked ble det, og noen kilometer til fots
som gjorde skrittelleren fornøyd ble det også.

Har du planer om Frankfurt, finn deg hotell i nærheten av Hauptbahnhof
. Uten tvil byens mest spennende område.
Mye snusk er det selvfølgelig også med
pornobuler og prostitusjon, åpenlyst dopsalg og det som følger med dette.
Men
her finner du også de ekstravagante vinbarene. De eksotiske kneipene som er så
brun som du bare kan ønske det, det var så ille på do at jeg bare måtte ta et
bilde av det som var reinest, kondomautomaten, og den var heller ikke mye
innbydende.
De fasjonable restaurantene er her, og de små koselige
frokostplassene som skifter ham i løpet av dagen og blir populære klubber i de
seine nattetimer.

Jeg er tidlig ute av hotellet på lørdag.
Fottøy, jada jeg
veit at det ikke er innafor, men det er sandaler med tykke ullester.
En stor
sekk på ryggen og trillekofferten pakket til randen, jeg er klar for videre
reise. Resten av reisefølget har en dag til, blir sikkert noe mere kunst på
dem.
På meg blir det noen filmer på en liten kjip skjerm i et flysete, men
etter 11 timer, da er jeg der, vinterens mål, Mexico.
Og da blir det sandaler
slik sandaler skal brukes.

Bilder fra Frankfurt

Fotograf: Lilli Kanck



Elsker eller hater

Desember & januar Posted on Sat, December 02, 2017 00:00:49

Skal komme tilbake til dette med desember og januar, men nå
Las Vegas.

Når man våkner klokken 03:10 i byen man enten elsker eller hater,
hva gjør man da?
Byen pulserer “twentyfourseven”, så elsker man Las
Vegas så er det bare å finne kredittkortet og ta på seg byskoen å komme seg ut
på stripa.
Er man ikke så veldig begeistret for byen er det bare å hoppe i shortsen,
ta på fjellskoen, slenge kamera over skuldra og starte leiebilen.

Innenfor en
grei dagstursirkel er det mange fantastiske nasjonalparker og andre
naturreservater å velge mellom.
Vi har 29 timer til vi skal på jobb, så dette
er et hav av tid til opplevelser i en fantastisk natur.
Nå er det mine ord at
dette er fantastisk, min kollega påstår at hver gang vi er her så kjører vi
bare rundt og ser på rød stein.
Tidligere har vi besøkt Bryce Canyon, Death
Valley, Grand Canyon, Redwood, Sequoia og Yosemite.

Nå er det Zion som står for
tur, sist vi prøvde oss på denne parken var det for mye snø.

Vi planlegger en
biltur på litt over 2 timer, men med en stopp på en “Diner” som jo definitivt
kommer til å forlenge turen litt.
Ut av Nevada, en svipptur innom Arizona så er
vi i Utah.
St. George, en liten by rett over grensa, har vært her før.
Og skal
man plukke en “Diner” så hvorfor ikke Denny’s, joda kjede og sikkert kjedelig
for de innvidde. Men et sikkerstikk på god mat og drikkanes kaffe.
Og så får
man sitte i en “booth” ved et vindu.
Og en booth må det være på en “Diner”, vi er jo et produkt av “Pulp Fiction”, “Reservoir
Dogs” og andre amerikanske filmer.

Etter en frokost som kommer til å sitte hele dagen og ditto kaffe så
setter vi kursen mot Zion.
Vi bestemmer oss for å kjøpe årspass, har jo noen
planer om nasjonalparker neste gang om morgendagens møte blir vellykket. Vi får
hjelp av en hyggelig park ranger til vårt billettkjøp, og han har sågar en kompis
som bor i Kabelvåg og er sammen med ei lofottøtte.

Og ja, Kjetils bange anelser
slår til, det blir en dag dedikert rød stein, og jeg stortrives.
Tar jeg ikke
helt feil så er Zion Utahs første nasjonalpark.
Nasjonalparker er jo egentlig
et amerikansk fenomen som har spredd seg til store deler av verden, noe bra har
de jo tilført menneskeheten.
Og de kan dette med nasjonalparker, dette er til
for bevaring av naturen og for at folket skal få oppleve natur.
Deler er
tilrettelagt for at alle skal kunne få en opplevelse, andre deler av parken er
så ekstrem at du virkelig bør vurdere om det lar seg gjøre uten guide, dette er
fantastiske naturopplevelser for alle.
Etter en hel dag uten mat og drikke
setter vi kursen tilbake mot Vegas for mat og litt i glasset.
Når vi kommer ut
av nattemørket i ødemarken og lys fra en by med to millioner mennesker
åpenbarer seg må man bare bli imponert eller noe.
Dette er en by bygd opp på
fire hjørnesteiner, gambling, sprit, prostitusjon og dop. Fjerner du dette så
hadde denne byen kollapset i løpet av dager.
Men joda, etter en dag ute i
naturen er jeg oppladet og klar for før støy og mas.
Må jo bare tilstå at noen
timer på stripa er morsomt, god mat, god drikke og godt selskap, da er alt som
det skal være.
Men kasino, nei ikke denne gangen heller og sikkert ikke neste
gang.
Tidlig seng, viktig møte i morgen, så retur mot Europa. Frankfurt og
Yello.

Etter møtet er det klart, det blir noen nasjonalparker i april.

Bilder fra Zion og Vegas



Suksess

Tilbake på Bali Posted on Sun, November 12, 2017 18:01:40

Tre dager i latskapens navn.
Seminyak, kjent for sine
“chic” og fasjonable shopping gater, party plass, et pulserende
uteliv.
Dog ikke den verste eller beste plassen (alt etter hva du måtte ønske) på
Bali, men uansett noe helt annerledes enn det vi har opplevd tidligere.

er det vårt lille hotell, viselig plukket av Hilde, det berger hele
Balifølelsen vår. Sentralt, men stille tilbaketrukket finner vi Colony, en oase
av et Boutiqe hotell, brutalt omringet av Seminyak sitt pulserende natteliv.

Ønsker du å bo ekstragevant på dette hotellet så bestill rom nr 15.

Butikker, her selger de all den dritt verden ikke har bruk
for, og jaggu litt til om det er behov.
Blir du grepet av den store kjøpelyst
jakten der du bare leter etter det rette byttet du kan få prutet ned til en akseptabel
pris så tenk igjennom at du skal ha det med deg hjem.
Ikke sikkert et
elefanthode i tungt mørkt trevirke er det som gjør at vekta er innenfor på
flyplassen når de veier kofferten.
Og det kan sikkert virke som en god ide der
og da å kjøpe en forvokst dildo i samme type materiale som elefanten, med en
korkåpner i den butte enden.
Men det kommer en hverdag, der disse tingene
muligens ikke har den samme sjarm som på Bali.
Som Hilde så treffende
beskriver. Dette er typiske ting som etter noen dager havner på gjesterommet, for
så etter enda ei stund havne på hytta, deretter forvist til gjesterommet på
hytta.

Late dager skaper trang til utfoldelse. Dykking er en
fellesnevner for oss fire.
Så det blir en dykkedag med tre dykk.
Da vi kan
vrake å velge på alle hyller, blir det en til tur med havets grasiøse
giganter. Vi var litt skeptiske til om dette var lurt.
Den første dagen hadde
jo vært en episk opplevelse, og kunne da dette bli en nedtur? Opplevelsen med
kjempene bare toppet seg, vi hadde en ro denne gangen som gjorde øyeblikket
enda større. Det var mange flere manta på dette dykket, og de kom mye nærmere.

Det ble to dykk til på Nusa Penida før vi pakket dykkeutstyret for godt på
denne turen.

Et besøk på Bali, kort eller langt blir på en måte en
dannelsesreise.
Jeg liker religioner der folk er redd for å bli straffet av en
streng og rettferdig gud etter døden.
Balineserne dyrker sin tro med respekt.
Derfor behandler de sine medmennesker med respekt. Skulle jeg måtte beskrive
balineserne med ett ord så måtte det bli “ærlig”.
Men mye annet kan sis om dem. Høflige, stolte, arbeidsomme,
empatiske, og ei avslappet holdning til livet.
De har en animistisk tilnærming
til naturen der de mener at alt har en sjel, det gjør noe med respekten for det
rundt.
Oppførselen har nok mye med troen på reinkarnasjon, ingen ønsker å må
leve neste liv som noe kjipt.
Og så var det språk, nesten alle kan engelsk.

Her plasker vi i bassenget på den siste dag, en liten time
til vi skal ut av hotellet, det siste hotellet på denne turen. Vi, hvem er
nu vi som har feriert 16 dager sammen?

Alice, Hilde, Roy-Inge og meg.
Fire veldig forskjellige mennesker, likheter
har vi funnet ut underveis at vi har i fleng.
Skal jeg i all beskjedenhet få
nevne en ting så vil jeg dra fram det som er fellesnevneren for at dette har
vært en gjennomført vellykket tur på alle måter, og grunnen til at det har vært
mulig å gjøre det vi har gjort. Så er det at jeg aldri har hørt noen si nei til
et forslag, eller tja, det har bestandig kommet et positivt sprudlende ja til
alle mulige og umulige forslag.
Vi har virkelig opplevd Bali.
Når jeg blar
igjennom blogginnleggene fra denne turen så er det jo bare svarte bokstaver som
blir til ord på hvit bunn. Jeg håper at du med disse ordene som står her ser
forbi det sorte&hvite og ser noe av det fargerike vi har opplevd. Jeg håper at noen av disse ordene,
sammen med bildene kan være med å formidle vår tur til deg, og at du lar deg
inspirere til å besøke Bali.

Hilde fikk surfa.

Bilder fra dette



Som folk flest

Tilbake på Bali Posted on Fri, November 10, 2017 15:44:05

Siste uka på Bali har vi planer om å være som feriefolk
flest. Men hva er det, og hva er folk flest, hva gjør de?
De jeg er sammen med
og jeg, har jo bestandig med oss noe av leketøyet vårt når vi reiser. Det kan
være et surfbrett, paraglider, dykkeutstyr eller noen annet som man finner i
boden. Da blir det naturlig å velge feriedestinasjon ut fra aktivitet.
Gjennom
våre aktiviteter så møter vi andre mennesker, og slik har jo vi også møttes.
Alle
de som sitter der på dykkesentret med en kopp kaffe, ei pils eller noe, med et
fårete glis og drømmende utrykk i ansiktet etter dykking er jo for meg folk
flest, det er disse jeg forholder meg til på tur.
Men ser jeg ut i gata, så ser
jeg jo en anen verden, med aktiviteter som jeg ikke benytter meg av, med andre
folk som benytter seg av denne andre delen av ferieliv.

Strandliv, vi prøvde det første dagen. Bading, soling, god
mat til lunsj, mere bading, massasje, dusj og middag. Hyggelig nok dette her,
men en dag var nok. Etter det ble det ei aktiv uke med dykking, men nå er det
dette nye som skal prøves.

Hilde er arkitekten for den siste uken og har laget ei
fantastisk rute. Så nå er det opp til oss alle å fylle den på best mulig måte.

Vi inntar vårt nye bosted uten nøling med høy feriefaktor.
Ligger nok et litt usikkert flakkende blikk på lur, men det er godt skjult bak “Oakley”
briller til den svimlende sum av 75 nok.
Vi sjekker inn på rommet som har privat basseng. Her skal vi
bo tre dager i luksus. Hovedplanen er jo surfing. Men Hilde, vår surfeekspert,
fraråder dette på det sterkeste på denne plassen da bølgene bryter i et område
over lava og korallsteiner som ligge noen små centimeter under brettet. Tryner
man her så blir det stygt. Ei god vurdering, så da blir det heller en ekstra
mugge champagnesangria i bassenget.

Alle her gjør noe. Jada de ligger flatt noen timer ved
bassenget, leser ei bok eller sitter i lotusstilling og helt tydeligvis tenker
på noe stort, eller mulig de ikke tenker i det hele. Noen påstår at det er
mulig å ikke tenke på noe, men ikke med mitt hode, der går det ting rundt hele
tiden.

Men når de ikke sitter her i disse underlige stillinger alene
på en solseng som har plass til en hel familie. Da ser vi dem vandrende rundt
med yogamatter og bekledning som må være malt på. Mest damer, men også noen få
menn, alle fokusert på vei til noe, på vei til en aktivitet.
Så er det
surferne, virker som alle er fra Australia, og de er flinke. Så flinke at jeg
etter en time i fjæra pakker kamera ned i baggen og gir jeg opp jakten på
blodspruten når de tryner i steinene.

Det ble virkelig tre dager i luksus, en plass totalt
skjermet fra verden utenfor, en plass der du kun tar vare på deg selv, der
dagen er måltider, god drikke, svømming, massasje, og noen runder i
treningsstudio for de som hadde dårlig samvittighet for kroppslig forfall. Mat
var viktig på denne plassen, selvfølgelig mye mat for yogafolk som jeg ikke
spiser, frø i alle variasjoner, men mye mat for meg også.
Men når det var der
på menyen så antar jeg at yogafolk også spiser dette. Og ja, jeg prøvde frø, og
det var ikke så verst. Disse fordommene mine.
Legger ved noen bilder fra
frokosten, fikk mange gode ideer her. Så er det noen av dere som har planer om
å spise frokost hos meg så har dere noe å se fram til.

Det som slår meg er at folk flest her på Hotell Komune
Resort
er jo som meg, de har også vært i boden og hentet leketøy som de tar med
på tur, og valgt destinasjon ut fra aktivitet.

Da har jeg mere tro på å få møte den andre typen “folk
flest” i Ubud.

På vei til Ubud har vi tonnevis med spørsmål til vår
eminente sjåfør. Og han svarer villig vekk og kommer med egne forslag, vi er hans
eneste kunder og han håper på en lang dag med oss.

Vi stopper på en kaffeplantasje og får en introduksjon til
mye av det vi ser på menyen i restaurantene.
Men det vi er mest spent på er en
“kopi Luwak”, verdens beste kaffe. Kopi betyr kaffe på Indonesisk, og
Luwak er en asiatisk desmerkatt.
Denne pelskledde skapningen ser ut som ei
blanding mellom en ilder og en katt.
Dette er en kresen liten tass, den klatrer i kaffetrærne og plukker kun
de beste bønnene og spiser dem.
Etter en runde i systemet skiter den ut
bønnene. Disse bønnen blir renset og brukt til kaffe. En kopp Luwak kaffe kan
fort koste deg 300 nok på en restaurant i Europa.
Ikke ha noe etiske
betenkeligheter med å drikke en “Kopi Luwak”, Luwaken gjør dette
frivillig, den lever i det fri oppe i disse trærne.

Neste stopp på veien mot Ubud er Apeskogen.
Nå er dette
egentlig ikke på vei mot Ubud, det er i Ubud.
I Hinduismen er det tre måter å nå åndelig og fysisk velvære,
“Tri Hata Karana”. Så apeskogen er en plass der mennesker muligens
kommer innom alle tre stadiene til
en harmoni.
For å hjelpe litt
ekstra til med dette så er det noen tempel her, og de har vært på denne plassen
siden 1350. Men for oss ikke troende (meg), så er det apene og skogen med sin
utrolige artsrikdom (115 typer trær) som er trekkplasteret.
Apene er søte og livlige, men feil
oppførsel fra oss kan få dem svært aggressive, så her er det greit å følge
parkreglene for apeoppførsel, eller så kan man få seg et stygt bitt. Etter en
time virket det som vår lille gruppe var fornøyd. Nå er det Ubud og hotellet Sri
Ratih Cottages
med sitt basseng som frister.

Hva gjør man en dag i Ubud?
Sitter dagen derpå og prøver å
skrive noen velvalgte ord til deg. Da må det bli mat jeg skal fortelle deg om.
Men før mat dro vi ned til Ubud “down town”. Butikker, restauranter,
vannhull, gateselgere, trafikk, lokal folklore, og turister som benyttet seg av
alt dette. Noe som folk flest gjør på ferie, vi også.
Vår lille del av Ubud
skiller seg ikke så veldig mye ut fra andre turistbyer man besøker. Joda jeg er
klar over at dette er Balis spirituelle senter, her kommer rike og berømte for
å finne seg sjøl.
Ubud kom vel skikkelig på kartet etter bestselgeren “Eat,
Pray, Love”, filmatisert med Julia Roberts, som finner kjærligheten i
Ubud. Og selvfølgelig så er det tilbud i kø der du kan oppleve din egen EPL,
men det er definitivt for en type folk flest som vi ikke er i nærheten av. Men
følte ikke det var så mye spirituelt eller EPL nede i den gata, støy og mye folk
var nå mitt inntrykk.
Etter noe godt i glasset var det bestilt bord på Mozaic
Restaurant Gastronomique
.
Balis beste restaurant, en av Asias topp 50
restauranter.
Jeg hadde skyhøye forventninger, Roy-Inge prøvde å tone dette
ned, men det hjalp ikke på meg, dette bare måtte bli bra.
Hele plassen oser av
idyll. Vi spiser i en jungelaktig have som gir deg privatliv, selv om det ikke
er et bord ledig.
Lyssettingen er behagelig i nattemørket, alt er behagelig,
dette er et matsirkus isenesatt for at jeg som gjest skal ha en total
matopplevelse i toppsjiktet.
Har spist som dette tidligere, men da på
restauranter med tre stjerner i Michelinguiden.
På en utrolig oppfinnsom måte er den kortreiste Balinesiske
maten blandet med langreiste ideer fra gastronomiens verden. Alt komponert og
sammensatt på en perfekt måte.
Dette ble en kveld dedikert til ganen, her fikk
smaksløkene oppleve en kveld med multiorgasme. Drar du hit så forvent det
uventede når det kommer til smak.
Herligheten kom 1700 nok, men jeg gjør det
gjerne igjen.

Etter en rolig start sto vår eminente sjøfør fra dagen før
og ventet for å ta oss med til vanntemplet.
Pura Tirta sto som en must for
Alice, og vi er på ferie for å oppleve nye ting, og alle er ja mennesker så da
ble det en liten avstikker på noen timer der vi så på rismarker og folk som
badet i et tempel som sikkert var laget for over tusen år siden.
Men først
rismarkene. Dette er ei klassisk turistfelle. Vakkert selvfølgelig. Men som
Roy-Inge sa, dette er sikkert like eksotisk som at turister hjemme i Norge blir
invitert til å se på en potetåker.
Men etter turist rismarkene viste vår
eminente sjåfør oss bondelandet der de dyrker ris uten å ta inngangsbillett fra
turister.
Så var det Pura Tirta. Her kan man bade seg frisk fra det meste.
Sågar i eldre tid sto folk opp fra de døde etter en dukkert her.
For å få komme
inn her dekker man seg anstendig nedentil med en sarong.
Templet er åpent for
alle, badingen også, det helt greit å ta bilder, men et lite område var
forbeholdt de bedende.

På vår vei ned mot kysten og de siste dagene med ferie
stoppet vi på en vakker lunsjplass der vi satt i små japanskinspirerte hytter
og inntok en lunsj som fikk meg til å tenke på vanndammen som kunne vekke døde.
Den suppa jeg fikk kunne sikkert gjøre det samme, jeg tenkte med gru på neste
besøk på det lille rommet.
Etter måltidet var det bare å dingle med beina og
mate fiskene i karpedammen som folk flest, før vi satte kurs mot siste del av
Balieventyret 2017.

Bilder fra dette finner du her



Next »