Siste uka på Bali har vi planer om å være som feriefolk
flest. Men hva er det, og hva er folk flest, hva gjør de?
De jeg er sammen med
og jeg, har jo bestandig med oss noe av leketøyet vårt når vi reiser. Det kan
være et surfbrett, paraglider, dykkeutstyr eller noen annet som man finner i
boden. Da blir det naturlig å velge feriedestinasjon ut fra aktivitet.
Gjennom
våre aktiviteter så møter vi andre mennesker, og slik har jo vi også møttes.
Alle
de som sitter der på dykkesentret med en kopp kaffe, ei pils eller noe, med et
fårete glis og drømmende utrykk i ansiktet etter dykking er jo for meg folk
flest, det er disse jeg forholder meg til på tur.
Men ser jeg ut i gata, så ser
jeg jo en anen verden, med aktiviteter som jeg ikke benytter meg av, med andre
folk som benytter seg av denne andre delen av ferieliv.
Strandliv, vi prøvde det første dagen. Bading, soling, god
mat til lunsj, mere bading, massasje, dusj og middag. Hyggelig nok dette her,
men en dag var nok. Etter det ble det ei aktiv uke med dykking, men nå er det
dette nye som skal prøves.
Hilde er arkitekten for den siste uken og har laget ei
fantastisk rute. Så nå er det opp til oss alle å fylle den på best mulig måte.
Vi inntar vårt nye bosted uten nøling med høy feriefaktor.
Ligger nok et litt usikkert flakkende blikk på lur, men det er godt skjult bak “Oakley”
briller til den svimlende sum av 75 nok.
Vi sjekker inn på rommet som har privat basseng. Her skal vi
bo tre dager i luksus. Hovedplanen er jo surfing. Men Hilde, vår surfeekspert,
fraråder dette på det sterkeste på denne plassen da bølgene bryter i et område
over lava og korallsteiner som ligge noen små centimeter under brettet. Tryner
man her så blir det stygt. Ei god vurdering, så da blir det heller en ekstra
mugge champagnesangria i bassenget.
Alle her gjør noe. Jada de ligger flatt noen timer ved
bassenget, leser ei bok eller sitter i lotusstilling og helt tydeligvis tenker
på noe stort, eller mulig de ikke tenker i det hele. Noen påstår at det er
mulig å ikke tenke på noe, men ikke med mitt hode, der går det ting rundt hele
tiden.
Men når de ikke sitter her i disse underlige stillinger alene
på en solseng som har plass til en hel familie. Da ser vi dem vandrende rundt
med yogamatter og bekledning som må være malt på. Mest damer, men også noen få
menn, alle fokusert på vei til noe, på vei til en aktivitet.
Så er det
surferne, virker som alle er fra Australia, og de er flinke. Så flinke at jeg
etter en time i fjæra pakker kamera ned i baggen og gir jeg opp jakten på
blodspruten når de tryner i steinene.
Det ble virkelig tre dager i luksus, en plass totalt
skjermet fra verden utenfor, en plass der du kun tar vare på deg selv, der
dagen er måltider, god drikke, svømming, massasje, og noen runder i
treningsstudio for de som hadde dårlig samvittighet for kroppslig forfall. Mat
var viktig på denne plassen, selvfølgelig mye mat for yogafolk som jeg ikke
spiser, frø i alle variasjoner, men mye mat for meg også.
Men når det var der
på menyen så antar jeg at yogafolk også spiser dette. Og ja, jeg prøvde frø, og
det var ikke så verst. Disse fordommene mine.
Legger ved noen bilder fra
frokosten, fikk mange gode ideer her. Så er det noen av dere som har planer om
å spise frokost hos meg så har dere noe å se fram til.
Det som slår meg er at folk flest her på Hotell Komune
Resort er jo som meg, de har også vært i boden og hentet leketøy som de tar med
på tur, og valgt destinasjon ut fra aktivitet.
Da har jeg mere tro på å få møte den andre typen “folk
flest” i Ubud.
På vei til Ubud har vi tonnevis med spørsmål til vår
eminente sjåfør. Og han svarer villig vekk og kommer med egne forslag, vi er hans
eneste kunder og han håper på en lang dag med oss.
Vi stopper på en kaffeplantasje og får en introduksjon til
mye av det vi ser på menyen i restaurantene.
Men det vi er mest spent på er en
“kopi Luwak”, verdens beste kaffe. Kopi betyr kaffe på Indonesisk, og
Luwak er en asiatisk desmerkatt.
Denne pelskledde skapningen ser ut som ei
blanding mellom en ilder og en katt.
Dette er en kresen liten tass, den klatrer i kaffetrærne og plukker kun
de beste bønnene og spiser dem.
Etter en runde i systemet skiter den ut
bønnene. Disse bønnen blir renset og brukt til kaffe. En kopp Luwak kaffe kan
fort koste deg 300 nok på en restaurant i Europa.
Ikke ha noe etiske
betenkeligheter med å drikke en “Kopi Luwak”, Luwaken gjør dette
frivillig, den lever i det fri oppe i disse trærne.
Neste stopp på veien mot Ubud er Apeskogen.
Nå er dette
egentlig ikke på vei mot Ubud, det er i Ubud.
I Hinduismen er det tre måter å nå åndelig og fysisk velvære,
“Tri Hata Karana”. Så apeskogen er en plass der mennesker muligens
kommer innom alle tre stadiene til
en harmoni.
For å hjelpe litt
ekstra til med dette så er det noen tempel her, og de har vært på denne plassen
siden 1350. Men for oss ikke troende (meg), så er det apene og skogen med sin
utrolige artsrikdom (115 typer trær) som er trekkplasteret.
Apene er søte og livlige, men feil
oppførsel fra oss kan få dem svært aggressive, så her er det greit å følge
parkreglene for apeoppførsel, eller så kan man få seg et stygt bitt. Etter en
time virket det som vår lille gruppe var fornøyd. Nå er det Ubud og hotellet Sri
Ratih Cottages med sitt basseng som frister.
Hva gjør man en dag i Ubud?
Sitter dagen derpå og prøver å
skrive noen velvalgte ord til deg. Da må det bli mat jeg skal fortelle deg om.
Men før mat dro vi ned til Ubud “down town”. Butikker, restauranter,
vannhull, gateselgere, trafikk, lokal folklore, og turister som benyttet seg av
alt dette. Noe som folk flest gjør på ferie, vi også.
Vår lille del av Ubud
skiller seg ikke så veldig mye ut fra andre turistbyer man besøker. Joda jeg er
klar over at dette er Balis spirituelle senter, her kommer rike og berømte for
å finne seg sjøl.
Ubud kom vel skikkelig på kartet etter bestselgeren “Eat,
Pray, Love”, filmatisert med Julia Roberts, som finner kjærligheten i
Ubud. Og selvfølgelig så er det tilbud i kø der du kan oppleve din egen EPL,
men det er definitivt for en type folk flest som vi ikke er i nærheten av. Men
følte ikke det var så mye spirituelt eller EPL nede i den gata, støy og mye folk
var nå mitt inntrykk.
Etter noe godt i glasset var det bestilt bord på Mozaic
Restaurant Gastronomique.
Balis beste restaurant, en av Asias topp 50
restauranter.
Jeg hadde skyhøye forventninger, Roy-Inge prøvde å tone dette
ned, men det hjalp ikke på meg, dette bare måtte bli bra.
Hele plassen oser av
idyll. Vi spiser i en jungelaktig have som gir deg privatliv, selv om det ikke
er et bord ledig.
Lyssettingen er behagelig i nattemørket, alt er behagelig,
dette er et matsirkus isenesatt for at jeg som gjest skal ha en total
matopplevelse i toppsjiktet.
Har spist som dette tidligere, men da på
restauranter med tre stjerner i Michelinguiden.
På en utrolig oppfinnsom måte er den kortreiste Balinesiske
maten blandet med langreiste ideer fra gastronomiens verden. Alt komponert og
sammensatt på en perfekt måte.
Dette ble en kveld dedikert til ganen, her fikk
smaksløkene oppleve en kveld med multiorgasme. Drar du hit så forvent det
uventede når det kommer til smak.
Herligheten kom 1700 nok, men jeg gjør det
gjerne igjen.
Etter en rolig start sto vår eminente sjøfør fra dagen før
og ventet for å ta oss med til vanntemplet.
Pura Tirta sto som en must for
Alice, og vi er på ferie for å oppleve nye ting, og alle er ja mennesker så da
ble det en liten avstikker på noen timer der vi så på rismarker og folk som
badet i et tempel som sikkert var laget for over tusen år siden.
Men først
rismarkene. Dette er ei klassisk turistfelle. Vakkert selvfølgelig. Men som
Roy-Inge sa, dette er sikkert like eksotisk som at turister hjemme i Norge blir
invitert til å se på en potetåker.
Men etter turist rismarkene viste vår
eminente sjåfør oss bondelandet der de dyrker ris uten å ta inngangsbillett fra
turister.
Så var det Pura Tirta. Her kan man bade seg frisk fra det meste.
Sågar i eldre tid sto folk opp fra de døde etter en dukkert her.
For å få komme
inn her dekker man seg anstendig nedentil med en sarong.
Templet er åpent for
alle, badingen også, det helt greit å ta bilder, men et lite område var
forbeholdt de bedende.
På vår vei ned mot kysten og de siste dagene med ferie
stoppet vi på en vakker lunsjplass der vi satt i små japanskinspirerte hytter
og inntok en lunsj som fikk meg til å tenke på vanndammen som kunne vekke døde.
Den suppa jeg fikk kunne sikkert gjøre det samme, jeg tenkte med gru på neste
besøk på det lille rommet.
Etter måltidet var det bare å dingle med beina og
mate fiskene i karpedammen som folk flest, før vi satte kurs mot siste del av
Balieventyret 2017.
Bilder fra dette finner du her
